Enebakkpuls

Kjære bekymret ”nabo” eller turgåer som passerer oss firbente på Omberg

Vi firbente på Omberg føler at vi nå vil få informere deg som reagerer på at vi lever et uteliv på gården litt om hvordan vi har det. Men for at du skal forstå hvordan det er å være oss vil vi få komme med litt historikk. Vi hester har fra tidenes morgen vært utedyr. Vi har kunnet bevege oss fritt i store landskap uten innblanding fra dere mennesker. Vår anatomi er bygd med tanke på flukt, og på å skaffe oss mat. Hver eneste kroppsdel og den sosiale tilværelsen i flokken, er fininnstilt til å mestre et liv i frihet. Våre forfedre har levd et liv som dette med suksess i millioner av år, lenge før menneskets historie begynte. Det var først under Romertiden at vi ble satt på bås. Dette hadde sammenheng med at det ble bygd opp forsvarsborger, og alt buskap menneskene etter hvert var litt avhengig av ble tatt med innenfor murene. For vår del betydde dette at friheten ble byttet ut med staller. Her måtte vi stå i vår egen avføring og urin. Dette var ikke sundt for verken våre høver eller vår pels. Menneskene skjønte snart at de måtte gjøre noe for å hjelpe hestenes oppbløtte høver – de begynte å sko oss. Ja dette var sikkert riktig når forholdene var som de var, og det er riktig i dag også for hester som står storparten av døgnet inne i en stall. Men sko er ikke noe vi selv ønsker oss – dersom forholdene ligger til rette for å slippe det. Vi hester har et veldig lite hjerte i forhold til vår store kropp. Dette kompenserer vi med at vi i hver hov har et ”minihjerte”. Dette minihjertet fungerer kun når vi ikke har sko. En sko vil låse vår hov, og dette medfører nedsatt blodsirkulasjon. Vi hester på Omberg er så heldige at vi slipper å bruke sko fordi våre eiere prioriterer annerledes enn mange andre. De lar oss få være hester på den mest naturlige måten det lar seg gjøre i fangenskap. Dette betyr at vi har en meget god sirkulasjon og at vår pels fungerer maksimalt. Vi slipper å tres på dekken, fordi vi selv regulerer kroppsvarmen i all slags vær.

Men våre liv har ikke alltid vært slik. Tidligere ble vi satt inn i en varm stall hver kveld. Her fikk vi vann og mat, og ble tatt vare på etter alle kunstens regler. Men hva skjedde? Jo vi fikk luftveisproblemer, stive ledd (grunnet sko), ble stresset av lyder og uro. Pelsen vår ble tykk om vinteren, men den varmet dårlig fordi vi måtte justere kroppstemperaturen til varierende ute og inne temperaturer. Det betydde at vi måtte gå med dekken når været var dårlig. Livet var da absolutt ikke topp. Men vi stod det ut, fordi vi er veldig glade i eierne våre. Men så skjedde det en endring for 5 år siden. Våre eiere kom på en bedre ide. Vi skulle få tilvenne oss til et liv i utegang. Gjett om vi ble glade. Selvfølgelig fikk vi en lang tilvenningsperiode, det tar tid å finne tilbake til røttene. Men nå er vi fullstendig tilbakeført til det livet våre kropper er bygd for.

Våre eiere har bygd mange ulike hus til oss ute, men vi er ikke spesielt glad for dette tilbudet. Det er for så vidt greit om sommeren når det er veldig mye insekter. Men blåser det, eller sågar er snøstorm, vil vi helst være ute i åpent terreng. Der har vi full oversikt, og det trenger vi fordi vinden lager mange ulike lyder som vi ofte forveksler med farer. Det betyr at vi ønsker å være på vakt hele tiden. Vi er tross alt fluktdyr som lever i en lojal flokk. Innad i flokken har vi alle ulike oppgaver. Og om du følger med når du passerer et hestebeite sommer eller vinter vil du kunne se at det alltid er en i flokken som holder vakt. Sånn er det faktisk med våre venner som bor inne i en stall. Også her fungerer det vaktordninger på skift. Det hører med til sjeldenhetene at man finner alle hestene i en stall liggende på samme tid. Dette er ikke naturlig for oss. Våre eiere har forsøkt å skape levebetingelser for oss som fremmer våre muligheter til å holde oss friske, også i fangenskap. Det gjør de ved å arrangere erstatninger for de naturlige forutsetningene de tross alt har tatt ifra oss. Vi vet at vi alltid finner mat på beitet, gjerne på flere ulike steder. Og vårt beite er veldig stort. Vi har ca. 35 mål med ulikt terreng å boltre oss på, pluss 15 mål med skog. På beitet er det ulike vannstasjoner. Vi har en bekk hvor det nesten hele året renner naturlig vann. Ved siden av dette setter eierne daglig ut friskt vann til oss. Selvfølgelig ser vi at de sliter litt når det er ekstremt kaldt, men vi har til dags dato aldri vært uten vann på en av vannstasjonene.
Eierne passer på at våre høver får litt ekstra frisering (beskjæring) hver 14. dag. Dette er vi takknemlig for da vi ikke klarer å bevege oss nok i fangenskap. Våre forfedre beveget seg daglig 25-40 km for å finne vann og mat. Vi trenger jo ikke dette fordi vi hele tiden får mat servert på beitet. Men vi er storføyd med livene våre, og synes det er synd at noen av dere ikke klarer å forstå dette. Selvfølgelig har oppstallede hester det bra på sin måte, men det hele dreier seg om ulike måter å leve på. Noen mennesker bor i palass, mens andre er fornøyd med en liten stue i skogen. For hver enkelt fungerer det optimalt, bare forholdene er lagt til rette for at de skal ha det bra. Sånn er det med oss firbente også.

Med dette håper vi at vi har fått forklart deg litt om hvordan vår hverdag som hest på utegang er. Et lite tips dersom du lurer på noe mer. Ta kontakt med eierne våre, Jorunn og Nina, disse vil gjerne fortelle deg mer om hvordan vi har det.

Hestehilsen fra Lienecke, Alexander, Luna og Player